Microtus levis
Den østeuropeiske markmusen (Microtus levis) er en liten gnager som tilhører hamsterfamilien og er nært beslektet med markmusen. Dette diskrete dyret er vanligst i Øst-Europa og Vest-Asia, men forekommer også i Finland hvor den har sitt nordligste utbredelsesområde.
Lær sammen
Bruk denne siden til å snakke om bevaring, leveområder og hvorfor hver art er viktig.
Hurtigfakta
Perfekt for barn og familier
⚖️Vekt
15–35 g
⏳Levetid
0.5–1.5 år
🍽️Mat
Planteeter
🛡️Status
Livskraftig
Miniutfordring
Prøv sammen før dere scroller videre
Velg et svar
15–35 g
9–12 cm
0.5–1.5 år
Planteeter
Eventyrskritt • Bli kjent med arten
Den østeuropeiske markmusen (Microtus levis) er en liten gnager som tilhører hamsterfamilien og er nært beslektet med markmusen. Dette diskrete dyret er vanligst i Øst-Europa og Vest-Asia, men forekommer også i Finland hvor den har sitt nordligste utbredelsesområde. Med sin kompakte kropp som måler 9-12 centimeter og vekt på bare 15-35 gram er den østeuropeiske markmusen en av våre minste markmusarter. Den har tett, myk pels som på oversiden er gråbrun til gulbrun og på undersiden lysegrå til hvitaktig. Den østeuropeiske markmusen skiller seg fra andre markmusarter gjennom sin relativt korte hale som bare er omtrent en tredjedel av kroppslengden, samt gjennom sine små ører som nesten skjules i pelsen. Tennene vokser kontinuerlig gjennom hele livet, noe som er typisk for gnagere, og den har kraftige kinntanner tilpasset for å tygge plantemateriale. De små framføttene er utstyrt med sterke klør som gjør dem til dyktige gravere. Øynene er små og mørke, og synet er relativt svakt, men dette kompenseres av en utmerket hørsel og luktesans. Denne markmusarten trives best i fuktige gressområder, strandenger og fuktige skogsletter hvor vegetasjonen er tett og frodig. I motsetning til mange andre markmus unngår den østeuropeiske markmusen ofte helt åpne åkrer og foretrekker områder med god dekning under tett gress eller lave busker. De skaper komplekse gangsystemer både under bakken og gjennom det tette gresset, hvor de kan bevege seg raskt og beskyttet mot rovdyr. Reden bygges i et underjordisk kammer foret med tørt gress og plantefiber. Den østeuropeiske markmusen er aktiv både dag og natt, med korte perioder av aktivitet etterfulgt av hvile. Om vinteren fortsetter de å være aktive under snødekket hvor de bygger ganger og søker etter mat. Maten består hovedsakelig av gress, urter, frø og røtter, og i løpet av en dag kan en østeuropeisk markmus spise nesten like mye som den selv veier. Forplantningen foregår fra tidlig vår til sen høst, og hunnen kan få flere kull per år med 3-8 unger i hvert kull. Ungene fødes nakne og blinde, men vokser raskt og er selvstendige etter bare tre uker.
Eventyrskritt • Hvor den lever
Den østeuropeiske markmusen foretrekker fuktige gressområder, enger og våte beite- og slåtteområder i lavland og lavtliggende områder. Den trives spesielt godt hvor det finnes tett vegetasjon av gress, starr og urter som gir både ly og rikelig mat. I motsetning til markmusen som ofte finnes på tørrere jordbruksmark, søker den østeuropeiske markmusen til fuktigere miljøer nær vassdrag, innsjøer og myrkanter. I Finland forekommer arten hovedsakelig i de sørlige og østlige delene av landet hvor disse habitatene finnes. Selvom den østeuropeiske markmusen primært er knyttet til åpne våtmarker, kan den også finnes i fuktige skogsletter og langs skogkanter hvor gressvegetasjonen er rik. Den unngår helt åpne åkrer og tørr mark, samt hardt beita områder hvor vegetasjonen er for kort til å gi tilstrekkelig skjul. Gangsystemene legges både under bakken og gjennom det tette gresset på overflaten, noe som gir raske fluktveier når rovdyr nærmer seg. Om vinteren blir gangene under snødekket spesielt viktige som beskyttelse mot både kulde og rovdyr.
Eventyrskritt • Gjennom året
Den østeuropeiske markmusen er aktiv året rundt og går ikke i hi. Om sommeren er den mest aktiv i de kjøligere timene på morgenen og kvelden, men fortsetter også gjennom natten. Om vinteren fortsetter aktiviteten under snødekket hvor markmusen bygger et nettverk av ganger mellom snøen og bakken. Dette såkalte subnivale rommet gir beskyttelse mot både ekstrem kulde og mange rovdyr. Forplantningen er mest intens fra april til september, men kan fortsette selv om vinteren hvis forholdene er gunstige. Om høsten øker markmusen sitt matinntak for å bygge opp fettreserver, selv om disse reservene er relativt små på grunn av dyrets lille størrelse.
Eventyrskritt • Familieliv
20 dager
3–8
Eventyrskritt • Atferd i naturen
Aktiv alle tider på døgnet
Den østeuropeiske markmusen er stort sett solittær utenfor parringstiden, men kan noen ganger leve i løse kolonier hvor flere individer har overlappende leveområder. Hunner er territorielle mot andre hunner, spesielt i yngletiden.
Stasjonær
Populasjonen er stabil innenfor artens hovedutbredelsesområde i Øst-Europa og Vest-Asia, selv om den er sjelden i de nordligste delene av utbredelsen.
Den østeuropeiske markmusen kan få opptil 5-6 kull unger i løpet av et enkelt år, noe som gjør den til en svært produktiv art!
Den har en hjertefrekvens på over 600 slag per minutt når den er aktiv – det er ti ganger raskere enn et menneske!
Den østeuropeiske markmusen spiser nesten sin egen kroppsvekt i mat hver dag for å opprettholde sin høye stoffskifte.
De skaper et nettverk av ganger gjennom gresset som kan være flere hundre meter lange og brukes av flere generasjoner.
Om vinteren kan den østeuropeiske markmusen fortsette å formere seg under snødekket hvor temperaturen er relativt stabil.
Tennene deres vokser cirka 1-2 millimeter per uke, så de må hele tiden gnage for å slite dem ned!
Den østeuropeiske markmusen kan svømme om nødvendig, til tross for at den vanligvis unngår åpent vann.
En østeuropeisk markmus etterlater seg nesten 100 ekskrementer per dag, noe som hjelper til med å gjødsle jorden og spre frø!
Eventyrskritt • Vitenskapelig plass
Ingen kilder er lagt til ennå.
Dyrefakta (2026) Østeuropeisk Markmus (Microtus levis). https://www.dyrefakta.com/norden/mammal/osteuropeisk-markmus [30. mai 2026]
Ondatra zibethicus
Lemmus trimucronatus